I vår er jo målet mitt (som jeg har skrevet før) å stille i så mange konkurranser jeg har overskudd til, og lære meg å takle konkurransenerver, samt godta at jeg er i dårligere form enn i fjor på denne tiden. Så jeg har ivrig meldt meg på terrengløp i regi av bedriftsidretten her i Trondheim.

På torsdag skulle det løpes 4 km i terrenget ved Dragvoll/Bekken gård, og jeg tenkte at det måtte være overkommelig, selv for meg som har hatt lite hardtrening i det siste
. «Fire kilometer, det er jo bare flatt jern hele veien», tenkte jeg
.

Jeg skal ikke gå så nøye i detalj på dette løpet, men det var helt forferdelig tungt og til slutt også vondt. De første to kilometrene gikk greit, men de siste to var bare fæle, og på et tidspunkt var jeg oppe i 6:00/km, selv om det nesten var flatt! Det føltes som det gikk baklengs, og de siste 300 metrene gjennomførte jeg bare på ren vilje og i vill panikk ved tanken på at han bak meg skulle ta meg igjen.

Den siste kilometeren hadde jeg hold i sida, og jeg fikk det ikke bort verken med pusteteknikk eller ved å senke farten. Det der må jeg lære meg, altså. I tillegg ga jeg blod for en liten uke siden, og jeg tror kanskje det er en god grunn til at formen er så (unnskyld uttrykket) ræv

.

Jeg tappet ikke mer enn de vanlige 450 ml, men jeg har skrale jernlagre, selv om blodprosenten er fin, og det har gjort at jeg ikke alltid har fått lov å gi. Så nå må jeg begynne å spekulere på om jeg skal ta en pause til jeg er ferdig med løpssesongen
. Jeg ønsker jo meg mest i verden å få kunne løpe halvmaraton til høsten igjen, dersom jeg får lagt ned litt skikkelig treningsarbeid og får være frisk. Men da må jeg vurdere litt om jeg skal gi blod, og det føles fryktelig egoistisk å la være, bare fordi jeg skal klare å løpe litt fortere ;)

Over og ut fra tidenes verste terrengløper (enn så lenge).