Helt siden tidsmålet med halvmaraton ble innfridd i september i fjor, har jeg slitt en del med motivasjonen. Overtreningen må vel ta sin del av den tvilsomme æren, men i bunn og grunn har jeg ikke sett noe vits i å trene, siden jeg uansett ikke skulle prestere noe sted.

I februar fikk jeg meg derimot et nytt mål som innebar lange fjellturer og mye fysisk krevende aktivitet. Treningsgløden ble tent så voldsomt at jeg i løpet av et par-tre uker greide å jobbe meg opp på et meget akseptabelt nivå styrkemessig, omtrent der jeg var i fjor på denne tiden, dog noe svakere i markløft.

Men så kom beskjeden om at det ikke ble mulig å få til dette målet i år. Jeg ble fryktelig skuffet, og ga meg selv en uke til å deppe og la ting seile sin egen sjø. Jeg trente ikke, men spiste godt og hvilte mye.

Under hvileuken tenkte jeg mye på hva i all verden jeg nå skulle finne på. Jeg kom fram til at løpeformen på ingen måte var på samme nivå som i fjor, og vurderte å gi beng i all løpsdeltakelse i år. Men så fant jeg ut at det er jo nettopp det jeg trenger å trene på. Å delta i løp uten at formen nødvendigvis er spisset og på topp – og å tåle at det ikke går så bra som jeg hadde forventet eller ønsket.

To tomler opp for meg selv: 24 drag á 45/15 på mølle.

Konkurransesituasjoner er småvonde greier for meg, jeg blir nervøs og har alltid en viss (tildels urealistisk) oppfatning om hva slags resultat jeg bør oppnå

. Greier jeg å oppnå det jeg vil, er jo alt fryd og gammen. Gjør jeg ikke det, kan jeg fort surmule noen dager og kjenne at det gnager i bakhodet en god stund etterpå. Så nå er målet for våren, sommeren og høsten å stille i så mange løp jeg har overskudd til, og bare ta alt som god trening for både kropp og hode.

Jeg skal løpe en tikilometer i mai, et løp jeg også løp i fjor (og med ganske god tid)
. I år kommer tiden til å bli en del dårligere, men det må jeg nesten bare akseptere, for jeg har jo ikke trent så mye som jeg burde dersom jeg skulle satt pers. Det kommer til å bli årets første styrkeprøve for meg; å få hodet til å godta at jeg stiller til start, selv om jeg ikke kommer til å imponere verken meg selv eller andre ;)

Løpetur i Meråker: elg, rein og meg.

Så nå satser jeg alt på at motivasjonen kommer smygende tilbake. Jeg har til gode å kjenne at jeg brenner etter å komme meg ut ennå, men kanskje – kanskje kommer jeg til å merke at løpeformen blir stadig bedre, og kanskje skal jeg tørre å stille til start på halvmaraton i år også, med et ørlite håp om litt bedre tid enn i fjor.