Siden sist har jeg vært hos legen og sjekket to ting; jernnivåer og hjertet.

Jeg har hatt lavt jern i blodet ganske lenge og har gått på jerntabletter i snart et år. Det går sakte, men det går framover, så jeg er spent på hvordan det ser ut nå, og om jeg snart kan slutte. I det siste har jeg også lært at lange løpeturer fører til at røde blodceller knuses i kroppen, så det kan vel hende det ikke er så dumt med litt ekstra jern.

På fotballtrening for et par uker siden, kjente jeg at økta ble veldig tung veldig fort, og jeg hadde veldig høy puls etterpå. Jeg har også hatt mange flere «dobbeltslag» på hjertet etter at jeg økte treningsmengden, og kjente det ekstra godt etter fotballen. Jeg ville sjekke det også, og en EKG viste noen deltabølger, altså at hjertet aktiveres raskere enn vanlig på grunn av en ekstra, medfødt ledningvei.

Dette syntes jeg var interessant, fordi jeg også hadde en runde med dette i 2018, men jeg fikk ikke da vite hva det kunne være. Nå vet jeg, og nå skal vi sjekke hva det faktisk er og om det skal gjøres noe med. Spennende!

Jeg blir litt fortere sliten, men legen sa at det ikke var farlig å trene, så jeg tenker å fortsette, men med litt mindre volum til jeg får funnet litt ut av hvordan jeg bør legge opp mengden. Etter denne ukas økt sa Garmin at restitusjonstiden var på 84 (!) timer, så det kan jo være at hjertet har fått kjørt seg litt ekstra i det siste, hehe.

Enn så lenge er dette fortsatt drømmen:

Jeg tenker å prøve å få til en rolig økt i løpet av helga, og se hvordan det kjennes ut. Har ikke hørt noe fra helsevesenet enda, det får jeg ta som et tegn på at det i alle fall ikke er noe akutt og livstruende (og det tror jeg heller ikke det er, hehe).

Jeg tok det som et tegn at jeg med letthet husket passordet til denne bloggen.

(Det er egentlig løgn, det er det samme passordet som jeg brukte på alt for ti år siden, men jeg tok det faktisk litt som et tegn at jeg slapp å be om nytt passord og alt det styret der.)

Her er jeg igjen, åtte år eldre siden sist. Etter forrige innlegg har verden vært gjennom en pandemi, jeg har rukket å kjøpe tre par løpesko og i tillegg fått en sønn.

Ingen av løpeskoparene er utslitt, men venstrearmen min er blitt ganske sterk etter mye bæring av arvingen. Verden er generelt på halv tolv, men min egen boble er fin.

Hva skal jeg nå, da?

Det tenker jeg litt på. Det er ingen andre som leser denne bloggen, så jeg kan jo egentlig bare skrive hva som helst her, for eksempel at jeg skal starte en kyllingfarm eller kjøpe meg en hjullaster (jeg skal ikke det).

Jeg vil jo trene igjen. For min egen del og for å henge med knerten som løper (utfra sine attributter og forutsetninger) ca. et halvmaraton om dagen. Men jeg vil litt mer enn «bare» å trene også.

Jeg likte å være i så god form at jeg kunne løpe et halvmaraton. Jeg likte å være sterk. Jeg likte derimot ikke hvor opphengt jeg ble i det til slutt, og jeg tror ikke jeg har lyst til å bruke så mye tid på å trene for å bli like rask og sterk som i hine, hårde dager. Det trenger jeg ikke.

Men jeg har lyst til å gjøre noe kult, og jeg vil at det skal kreve noe.

Jeg har alltid vært fascinert av ultraløpere. Særlig etter at jeg leste «Born to run». Og enda mer nå, etter å ha lest og sett meg opp på hvordan et ultraløp oppleves. Å løpe lenger enn et maraton, kanskje i fjellet, med uendelig antall høydemeter og med ekte mat på matstasjonene.

I sommer heiet vi fram blant andre Vemund Øvstehage, Ingeborg Langhelle og Ida Steiro som sprang «Dødsmarsjen» (160 km) under Meråker Mountain Challenge. De løp helt alene i fjella og passerte oss med hodelykt og godt humør, vel vitende om at nesten 100 kilometer i terrenget gjensto. Vemund Øvstehage gjennomførte på under 24 timer, Ingeborg Langhelle og Ida Steiro på litt over 27.

Jeg aner ikke hvorfor jeg har lyst til å prøve, mest sannsynlig bare for å se om jeg kan. Om jeg klarer å bevege meg i mer enn 42 kilometer. Jeg skal på ingen måte melde meg på en 100-miler, men jeg har lyst til å sette av en dag (eller et døgn?) en gang til våren og prøve på egenhånd. Ultra handler jo ikke om å løpe fort. Man går i bratte partier, man må stoppe og spise mat. På de lengste løpene må man stoppe for å sove. Det er tid til å se rundt seg. Det virker som en fjelltur på steroider.

Det henger ikke sammen, at jeg ikke vil legge så mye tid og energi på å trene, samtidig som jeg skal prøve meg på en såpass lang distanse. Men jeg tror for det første, at så lenge det er noe jeg gjør selv, og ikke som en del av et arrangement, så slipper jeg at det kommer nerver inn i bildet allerede nå. For det andre har det en åpen sluttdato. Og jeg tror også at hvis jeg har et grunnlag, en base der jeg er vant med å bevege meg regelmessig på beina, så er det gjennomførbart.

Av en eller annen idiotisk grunn tror jeg også at det er gjennomførbart med et fjellhalvmaraton. Det er jo «bare» 20+ kilometer i terrenget. Meråker Mountain Challenges halvmaratondistanse frister, og da med start i vandrerklassen. Igjen; egentlig en litt lang fjelltur.

Jeg har allerede kjøpt meg nye terrengsko til altfor mange penger, så her er det bare å komme seg ut for at prisen per bruk skal gå ned.

 

I går kveld fikk joggeskoene bli med på en liten runde igjen

. Hadde egentlig tenkt å løpe en litt lengre tur, men middagsplaner og slikt gjorde at jeg holdt meg til 40 rolige minutter i nysnøen. 

  

Jeg merker at energiinntaket har vært stort de siste dagene, for løpingen gikk veldig lett. Carbloading á la jul ;) Spent på hvordan det går når tempoet skrus opp litt, men rolige langturer skal det bli flere av før året er omme. 

Skiene ble ikke med fra Trondheim da jeg dro lille julaften. Da var det grønne plener så langt øyet kunne se

. Men nå bør det være garantert skiføre en stund framover!

 Fra dagens ruslerunde i ti minus og nysnø. 

 

 

Det er varmt her

. Veldig varmt. Ca. 28 grader i skyggen og sikkert 153 i sola. Derfor er det ganske digg at hotellet har treningsrom med air condition.

30 min oppvarming på mølle og ca. 40 min styrke på overkropp
. Sier meg fornøyd med det, og gleder meg bittelitt til å komme hjem til litt lavere temperaturer (ikke si det til noen).

På fredag pakket jeg kofferten og stakk avgårde til Bergen for å feire bryllup

. Samtidig bestemte jeg meg for å la treningen ligge litt, og la skuldrene komme ned på normalt nivå
.

Etter fire dager helt fri og mye god mat, kjente jeg et behov for å røre på skrotten i dag, og håpet på å få til en liten mil. Det ble dermed en tur til Kvarven
.

 

 Det var relativt bratt i et par kilometer, så jeg passet på å få med noen bakkedrag mens jeg  først var ute.

10,4 kilometer ble det, i 21 grader og regn. Perfekt løpevær og veldig fin runde

.

Over og ut, feriemodus på!