Jeg tok det som et tegn at jeg med letthet husket passordet til denne bloggen.
(Det er egentlig løgn, det er det samme passordet som jeg brukte på alt for ti år siden, men jeg tok det faktisk litt som et tegn at jeg slapp å be om nytt passord og alt det styret der.)
Her er jeg igjen, åtte år eldre siden sist. Etter forrige innlegg har verden vært gjennom en pandemi, jeg har rukket å kjøpe tre par løpesko og i tillegg fått en sønn.
Ingen av løpeskoparene er utslitt, men venstrearmen min er blitt ganske sterk etter mye bæring av arvingen. Verden er generelt på halv tolv, men min egen boble er fin.
Hva skal jeg nå, da?
Det tenker jeg litt på. Det er ingen andre som leser denne bloggen, så jeg kan jo egentlig bare skrive hva som helst her, for eksempel at jeg skal starte en kyllingfarm eller kjøpe meg en hjullaster (jeg skal ikke det).
Jeg vil jo trene igjen. For min egen del og for å henge med knerten som løper (utfra sine attributter og forutsetninger) ca. et halvmaraton om dagen. Men jeg vil litt mer enn «bare» å trene også.
Jeg likte å være i så god form at jeg kunne løpe et halvmaraton. Jeg likte å være sterk. Jeg likte derimot ikke hvor opphengt jeg ble i det til slutt, og jeg tror ikke jeg har lyst til å bruke så mye tid på å trene for å bli like rask og sterk som i hine, hårde dager. Det trenger jeg ikke.
Garmin er visst viden kjent for kjipe tilbakemeldinger. Min klokke har vært ganske gem i det siste.
Men jeg har lyst til å gjøre noe kult, og jeg vil at det skal kreve noe.
Jeg har alltid vært fascinert av ultraløpere. Særlig etter at jeg leste «Born to run». Og enda mer nå, etter å ha lest og sett meg opp på hvordan et ultraløp oppleves. Å løpe lenger enn et maraton, kanskje i fjellet, med uendelig antall høydemeter og med ekte mat på matstasjonene.
I sommer heiet vi fram blant andre Vemund Øvstehage, Ingeborg Langhelle og Ida Steiro som sprang «Dødsmarsjen» (160 km) under Meråker Mountain Challenge. De løp helt alene i fjella og passerte oss med hodelykt og godt humør, vel vitende om at nesten 100 kilometer i terrenget gjensto. Vemund Øvstehage gjennomførte på under 24 timer, Ingeborg Langhelle og Ida Steiro på litt over 27.
Bestefar og Edvin heier på Vemund Øvstehage
Jeg aner ikke hvorfor jeg har lyst til å prøve, mest sannsynlig bare for å se om jeg kan. Om jeg klarer å bevege meg i mer enn 42 kilometer. Jeg skal på ingen måte melde meg på en 100-miler, men jeg har lyst til å sette av en dag (eller et døgn?) en gang til våren og prøve på egenhånd. Ultra handler jo ikke om å løpe fort. Man går i bratte partier, man må stoppe og spise mat. På de lengste løpene må man stoppe for å sove. Det er tid til å se rundt seg. Det virker som en fjelltur på steroider.
Det henger ikke sammen, at jeg ikke vil legge så mye tid og energi på å trene, samtidig som jeg skal prøve meg på en såpass lang distanse. Men jeg tror for det første, at så lenge det er noe jeg gjør selv, og ikke som en del av et arrangement, så slipper jeg at det kommer nerver inn i bildet allerede nå. For det andre har det en åpen sluttdato. Og jeg tror også at hvis jeg har et grunnlag, en base der jeg er vant med å bevege meg regelmessig på beina, så er det gjennomførbart.
Av en eller annen idiotisk grunn tror jeg også at det er gjennomførbart med et fjellhalvmaraton. Det er jo «bare» 20+ kilometer i terrenget. Meråker Mountain Challenges halvmaratondistanse frister, og da med start i vandrerklassen. Igjen; egentlig en litt lang fjelltur.
Jeg har allerede kjøpt meg nye terrengsko til altfor mange penger, så her er det bare å komme seg ut for at prisen per bruk skal gå ned.
