Litt dårlig treningsmåned i oktober, av forskjellige grunner. Mye jobb, en del hjemme alene med barn og et litt skranglete kne. Jeg har runner´s knee, men det har også vært noe annet i venstrekneet, og det ble skikkelig vondt mot slutten av en cageballtrening. Jeg gjorde ikke noe spesielt, det ble bare vondt, og jeg bestemte meg for å hvile det.

Etter to uker prøvde jeg meg på en litt lengre tur på mølle. Klokka inn 10 km uten problemer, og gjennomførte ny cageballtrening noen dager etterpå. So far so good!

Tok meg likevel en tur til fysio i dag, og fikk bekreftet at det er noe greier der, men ikke noe skummelt. Sekkebetegnelsen «Jumper´s knee» ble vel egentlig diagnosen, så jeg gikk derfra med det jeg har trengt siden jeg begynte opptreningen; et styrketreningsprogram for mennesker over 40 som har tenkt å løpe langt, haha!

Jeg fikk beskjed om å muligens variere mellom sykkel, ski og løping gjennom vinteren, for å minske belastningen litt, og det hadde jeg også på blokka selv. Jeg lærte også at langturer på over 15 km ikke bør tas på mølle, fordi stegene blir så like. Så det er notert!

Det ble en tur til sportsbutikk for å finne treningsstrikk (jeg har lyst til å ha muligheten til å trene hjemme), og så fant jeg et par trekkingstaver til en billig penge! De ble med hjem, sånn at jeg kan trene elghufs og trene på å løpe med staver i tilfelle jeg bestemmer meg for det til fjellhalvmaraton.

Alt i alt går det ganske greit, formen er merkbart bedre enn for et par måneder siden, og så er det opp til meg å trene kneet. Jeg bør vel opp i 25-30 km på langturene før jeg begir meg ut på en 50K ultra, så det er bare å fortsette treninga og øke mengden meget gradvis.

Her fra en tur litt tidligere i måneden. 9 km ren asfaltløping, og med en Oreo som niste halvveis. Jeg er ganske n00b på å spise under trening, så det må nok også inn i planen etterhvert.

Jeg løper per nå 8 km på asfalt før jeg får vondt på utsiden av kneet, og det er en udelt positiv ting. For to måneder siden var det tøying etter 4, og på 10 km-økta på mølle trengte jeg ikke å stoppe i det hele tatt. Jeg løper også litt fortere med like lav puls. Fine greier!

Jeg gikk jo på med friskt mot etter hjertebeskjeden, men kjente litt ekstra på det etter forrige fotballøkt, så jeg ble litt betenksom. Beleilig nok har det ikke vært fotballtrening de siste tre ukene, så jeg har ikke hatt noen hardøkter. Tenkte å teste litt neste tirsdag og se hvordan det føles. Men jeg har hatt noen andre fine økter!

Var ute på en kveldstur i perfekt løpevær en kveld da det plutselig var sommer igjen i slutten av september. 15 grader og gode bein, og bra flyt. Jobba litt med teknikk, og koste meg med å knekke noen koder for å få bedre løpssteg.

Måtte stoppe halvveis for å tøye litt (runner´s knee) og møtte min gamle nemesis; halvmaratonløypa fra 2014:

Jeg løp uten å se på klokka. Planen var sone 2, og det er på tide å lære kroppen hvordan det kjennes ut uten å kronisk se på håndleddet. Sånn gikk det:

Jeg løp jo selvsagt ikke fort, men dette var vel så midt i blinken som man kan få det på en sone 2-tur. Da jeg nærmet meg hjemme igjen, gikk jeg all in for å sette godt løpssteg, og kjente at «Yes, dette funker! Nå løper jeg kjempefort samtidig som det går lett!» og så kikket jeg på klokka og så at det fortsatt sto 7:55/km. Haha! Rom for forbedring!

I dag har jeg vært ute og hilst på Bymarka igjen. Skulle innom både Geitfjellet og Våttakammen, men de drev og la nye klopper på vei til Våttakammen, og det ble for mye styr å komme seg rundt, så jeg snudde og tok en ekstra runde rundt Lavollen i stedet.

Fikk sett en hakkespett i arbeid, og fikk også god utsikt over Trondheim.

 

En svele og en boks sjokomelk på Lavollen etterpå, og så bar det hjem for kveldsvakt i kveld.

Løpsrapport for dagen:
Distanse: 5,01 km
Vær: ca. 10-12 grader, lettskyet
Observasjoner: hakkespett og Johannes Høsflot Klæbo på rulleski (han så jeg ikke før jeg kjørte hjem igjen, men læll).