Forrige uke fikk jeg den noe kjipe beskjeden om at min fantastiske PT Mats skal gi seg som trener etter nyttår. Det vil si at den økten jeg hadde i går faktisk var den siste med ham

. Og gjett om jeg gruer meg til å fly solo!

Jeg har hatt en veldig lang periode uten trening på grunn av overbelastning (både når det gjelder trening og livet utenom), men nå i november har jeg begynt å få i gang motoren igjen
. Det går sakte, men jeg blir sterkere og sterkere, og målet er å komme hit igjen:

. Veldig sterk og med stor motor, men klarte ikke å løpe så langt og fort. » src=»http://treningsbloggen.jannehelen.net/wp-content/uploads/2014/12/1662178_1532720330285655_1687132567_n.jpg» width=»640″ height=»640″ /> Her var jeg i mars/april. Veldig sterk og med stor motor, men klarte ikke å løpe så langt og fort.

Jeg er jo i ferd med å få i gang kroppen igjen, og har ikke helt akseptert at det er blitt vinter, mørkt og glatt. Derfor prøver jeg fortsatt så langt det lar seg gjøre å komme meg ut for å ta øktene, framfor å ta dem på mølle. Men jeg kan jo si med én gang at dette ikke er det helt store i desember:

Jeg skulle helst sett at jeg kunne børste opp skia og ta meg en runde i en lysløype her, men dette er altså ikke mulig per nå. Derfor ble det en noe utrivelig tempoøkt på søndag, i regn og motvind. Jeg tror det er dette svenskene kaller «pannbensträning», for det er ikke så lett å holde moralen oppe når det er så ufyselig. Likevel; det er ikke regnet og kulden som plager meg, jeg er jo vant til å trene ute, men nå er det altså blitt så glatt her at det ligger lårhalsbrudd i lufta
. Bah!

Nei, gi meg 3 minus, 20 cm nysnø og blåswix under skia. Tullevær.