På vei hjem fra middag hos noen venner i kveld, kjente jeg plutselig hvordan beina prøvde å småløpe hjem, og at hele kroppen plutselig ga beskjed om at «nå er det på tide med en tur ut med joggesko på beina igjen!».

Antibiotikakuren var over på fredag, og siden da har jeg tømt i meg Biola og probiotikakapsler. Nå begynner kroppen å kjennes bedre, og i kveld var det fantastisk fin og klar høstluft. Temperaturen var like over nullpunktet, og superfullmånen inviterte meg og min nyinnkjøpte løpejakke ut på tur:

Selvsagt var refleksvesten med også

Performance anxiety sildenafil citrate limitation during.

. Fun fact: møtte sju andre joggere i kveld, seks av dem hadde refleksvest. Flinke!

Målet var å være ute i minst 35 minutter og bare ta det helt kuli. Jeg løp uten pulsbelte også, og prøvde å ikke kjenne etter så mye hvordan kroppen hadde forfalt de siste par ukene. Men beina sa: «bare gnu på!», så da ble det litt over en time ute, med innlagte stopp for å hilse på katter og knipse bilder:

Tyholttårnet i all sin prakt, for anledningen farget rosa.

Superfullmåne = ingen bruk for hodelykt. Praktisk!

Ganske liten, og ganske død :/

Unyttige fakta om runden:

Vær og føre: 1 grad, klart og tørt.
Joggesko: AdiosBoost
Vondter: Ingen. Eller, litt under fotsålene på slutten.
Dagens favorittløpelåt: Kurt Vile – Pretty Pimpin’
Antall katter møtt: 1
. Den ville ikke klappes. :(