Helt siden tidsmålet med halvmaraton ble innfridd i september i fjor, har jeg slitt en del med motivasjonen. Overtreningen må vel ta sin del av den tvilsomme æren, men i bunn og grunn har jeg ikke sett noe vits i å trene, siden jeg uansett ikke skulle prestere noe sted.

I februar fikk jeg meg derimot et nytt mål som innebar lange fjellturer og mye fysisk krevende aktivitet. Treningsgløden ble tent så voldsomt at jeg i løpet av et par-tre uker greide å jobbe meg opp på et meget akseptabelt nivå styrkemessig, omtrent der jeg var i fjor på denne tiden, dog noe svakere i markløft.

Men så kom beskjeden om at det ikke ble mulig å få til dette målet i år. Jeg ble fryktelig skuffet, og ga meg selv en uke til å deppe og la ting seile sin egen sjø. Jeg trente ikke, men spiste godt og hvilte mye.

Under hvileuken tenkte jeg mye på hva i all verden jeg nå skulle finne på. Jeg kom fram til at løpeformen på ingen måte var på samme nivå som i fjor, og vurderte å gi beng i all løpsdeltakelse i år. Men så fant jeg ut at det er jo nettopp det jeg trenger å trene på. Å delta i løp uten at formen nødvendigvis er spisset og på topp – og å tåle at det ikke går så bra som jeg hadde forventet eller ønsket.

Konkurransesituasjoner er småvonde greier for meg, jeg blir nervøs og har alltid en viss (tildels urealistisk) oppfatning om hva slags resultat jeg bør oppnå

. Greier jeg å oppnå det jeg vil, er jo alt fryd og gammen. Gjør jeg ikke det, kan jeg fort surmule noen dager og kjenne at det gnager i bakhodet en god stund etterpå. Så nå er målet for våren, sommeren og høsten å stille i så mange løp jeg har overskudd til, og bare ta alt som god trening for både kropp og hode.

Jeg skal løpe en tikilometer i mai, et løp jeg også løp i fjor (og med ganske god tid)
. I år kommer tiden til å bli en del dårligere, men det må jeg nesten bare akseptere, for jeg har jo ikke trent så mye som jeg burde dersom jeg skulle satt pers. Det kommer til å bli årets første styrkeprøve for meg; å få hodet til å godta at jeg stiller til start, selv om jeg ikke kommer til å imponere verken meg selv eller andre ;)

Så nå satser jeg alt på at motivasjonen kommer smygende tilbake. Jeg har til gode å kjenne at jeg brenner etter å komme meg ut ennå, men kanskje – kanskje kommer jeg til å merke at løpeformen blir stadig bedre, og kanskje skal jeg tørre å stille til start på halvmaraton i år også, med et ørlite håp om litt bedre tid enn i fjor.