Forrige uke fikk jeg den noe kjipe beskjeden om at min fantastiske PT Mats skal gi seg som trener etter nyttår. Det vil si at den økten jeg hadde i går faktisk var den siste med ham

. Og gjett om jeg gruer meg til å fly solo!

Jeg har hatt en veldig lang periode uten trening på grunn av overbelastning (både når det gjelder trening og livet utenom), men nå i november har jeg begynt å få i gang motoren igjen
. Det går sakte, men jeg blir sterkere og sterkere, og målet er å komme hit igjen:

. Veldig sterk og med stor motor, men klarte ikke å løpe så langt og fort. » src=»http://treningsbloggen.jannehelen.net/wp-content/uploads/2014/12/1662178_1532720330285655_1687132567_n.jpg» width=»640″ height=»640″ /> Her var jeg i mars/april. Veldig sterk og med stor motor, men klarte ikke å løpe så langt og fort.

Jeg er jo i ferd med å få i gang kroppen igjen, og har ikke helt akseptert at det er blitt vinter, mørkt og glatt. Derfor prøver jeg fortsatt så langt det lar seg gjøre å komme meg ut for å ta øktene, framfor å ta dem på mølle. Men jeg kan jo si med én gang at dette ikke er det helt store i desember:

Jeg skulle helst sett at jeg kunne børste opp skia og ta meg en runde i en lysløype her, men dette er altså ikke mulig per nå. Derfor ble det en noe utrivelig tempoøkt på søndag, i regn og motvind. Jeg tror det er dette svenskene kaller «pannbensträning», for det er ikke så lett å holde moralen oppe når det er så ufyselig. Likevel; det er ikke regnet og kulden som plager meg, jeg er jo vant til å trene ute, men nå er det altså blitt så glatt her at det ligger lårhalsbrudd i lufta
. Bah!

Nei, gi meg 3 minus, 20 cm nysnø og blåswix under skia. Tullevær.

I forrige uke bestemte jeg meg for å avslutte min aktive avkoblingsperiode og så smått begynne å komme tilbake i form igjen (uten overtrening denne gangen ;)
. Forrige torsdag ble det intervall og på mandag skulle jeg igang med styrken igjen
.

Det gikk vel egentlig som forventet, jeg har mistet mye muskelmasse etter to måneder opphold og kun spesifikk løpsstyrke før det igjen. Men alt gikk bra helt til jeg skulle bort og peise på med markløft
.

Jeg løftet stanga en to-tre ganger og tenkte «Tja, 60 kg må vel være en bra startvekt?» BIG no-no
.

Én repetisjon, og der gikk ryggen

. Dårlig oppvarming og ikke lenger perfekt teknikk = be om å ødelegge noe.

I to dager var jeg The Hunchback of Notre Dame, og så dro jeg rett til naprapat og fikk knadd rygg og konstatert at dette (heldigvis) kun er muskulært, og at det (dobbeltheldigvis) går ganske fort over.

Så i dag bar det på trening igjen, noget stiv, men endelig med mulighet for å rette ut ryggen, og jaggu klarte jeg både en halvtime på mølla og noen core-øvelser! Tre dager etterpå, dét er jeg fornøyd med!

Kunne ta meg en fortjent pause i stolen på 3T etterpå!

Det ble plutselig stopp i det aller meste her i april. Jeg klarte å gå på den smellen å bli overtrent, og skjønte ikke at det var det som hadde skjedd før godt uti august. Da var det imidlertid så kort tid igjen til halvmaraton at det ikke var aktuelt å skippe det, men kutte brutalt på treningsmengden og prøve å surfe på overskuddet.

Det gikk greit, og jeg klarte å komme i mål på under to timer, som var målet mitt for høsten. Litt surt at jeg antakelig kunne løpt fortere dersomatte hvisomatte, men sånn kan man jo egentlig ikke tenke. Så; årets største mål er nådd, jeg er fornøyd!

1:57:13 ble tiden, alt gikk etter planen frem til ca
. 18 km, da var verden stort sett bare piss.
Men det gikk over!

 En ting er i hvert fall sikkert; dette har jeg lært mye på. Ikke bruke opp overskuddet, men ta vare på det

. Og ikke trene tusen økter i uka, bare fordi jeg klarer det. Da MÅ det jo smelle til slutt :)

På grunn av dette ble avkoblingsperioden etterpå mye lenger enn jeg hadde tenkt, og motivasjonen har skrantet noe alvorlig. Jeg tror imidlertid jeg skal klare å hente meg inn igjen, men først: ta det med ro og samle krefter. Dette kostet mer enn jeg liker. ;)